Kommentar fra stiftelsen

Styret i Stiftelsen Polaris Media: F.v. Kine Hellebust, Gry Cecilie Sydhagen, Per Edgar Kokkvold (leder) og Kjersti Løken Stavrum.

Stiftelsens rapport til redaktørene består av to hoveddeler. Først fire tematiske artikler, så kommentarer til mediehusene i de fire underkonsernene i Polaris Media.

Mediene og samfunnsoppdraget
Fra ideologi til geografi

Av Per Edgar Kokkvold

Adresseavisen, Norges eldste avis, skal snart feire sin 250-årsdag. Det er selvfølgelig enorm forskjell på Adresseavisen - eller «Trondhiems Adresse-Contoirs Efterretninger» som den het i 1767, og Adresseavisen i dag. Men det er stor forskjell også på Adressa i dag og Adressa for femti år siden, da avisen bare fylte 200.
Da Thorbjørn Wale, den senere leder for Institutt for Journalistikk (IJ), i en hovedoppgave undersøkte det Storting som ble valgt i 1965, var 43 stortingsrepresentanter, eller nesten en tredjedel av alle pressefolk, eller mennesker med nær tilknytning til pressen.
I partienes ledersjikt krydde det bokstavelig talt av pressefolk: Arbeiderpartiets leder, statsminister Trygve Bratteli, hadde arbeidet i flere år som redaktør, partiets nestleder, Reiulf Steen, som journalist, og stortingspresident Leif Granli både som redaktør og journalist. Venstre formann og parlamentariske leder Helge Seip var redaktør av yrke, og hans nestleder, Gunnar Garbo, journalist. Høyres nestleder Erling Norvik hadde bakgrunn som redaktør. Det samme hadde Senterpartiets nestleder Dagfin Vårvik. Og både SF-leder Finn Gustavsen og NKP-leder Reidar T. Larsen hadde startet sin yrkeskarriere som journalister. Fra et pressesynspunkt hadde det vært bedre dersom de hadde følt seg som pressefolk mer enn som politikere. Men slik var det ikke.
I 1965 var bare fem norske dagsaviser uten partipolitisk tilknytning: Norges Handels- og Sjøfartstidende, Verdens Gang og Vårt Land i Oslo, Dagen i Bergen, og Lofottidende i Svolvær.
De politiske partiene og pressen var i virkeligheten så sammenfiltret at man kunne snakke om et stort demokratisk og presseetisk problem, som ble litt mindre av at Norge hadde så mange og sterke aviser både på sosialistisk og ikke-sosialistisk side.

Bra for alle
I dag, femti år senere, fins det ingen partiaviser i Norge, i hvert fall ingen som vil vedkjenne seg det. Og de få som fortsatt har en slags ideologisk tilknytning, velger stort sett å se bort fra den.Den geografiske tilknytningen har overtatt for den politiske.
Pressens frigjøring fra partiene er bra for pressen, bra for publikum, og bra også for partiene, men den påvirker og endrer selvfølgelig også pressens samfunnsoppdrag.
Den fra partiene frigjorte presse har fire hovedoppgaver:
1) Å informere så korrekt og sannferdig som mulig og dermed bidra til å skape aktive borgerne som forstår samfunnet de bor i og den verden som omgir dem.
2) Å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet. 3) Å sørge for at ulike syn kommer til uttrykk, og 4) selv våge å ta standpunkt, også når det koster.

Hva redaktørene sier
1) Derfor fremhever redaktør Tor Olav Mørseth at «nyhetsjournalistikken er kjernen i Adresseavisens virksomhet». «Vi skal hver dag vinne nyhetskampen», som redaktør Per-Kristian Bratteng i Åndalsnes Avis formulerer det. Derfor har praktisk talt samtlige mediehus i Polaris-konsernet - store som små - ambisjoner om å være nyhetsledende i sitt nedslagsfelt. Om man lykkes på dette punktet, kan i trange tider med sterk konkurranse være det som avgjør om man overlever eller ikke.

2) «Fosna-Folket skal ikke bare være først på nyhetene ... Vi skal også stille spørsmålene andre glemmer å stille», skriver redaktør Alexander Killingberg i årsrapporten. Flere av mediehusene understreker at man ikke bare skal bidra til å skape en positiv atmosfære i de samfunn de tjener, men også avdekke og avsløre kritikkverdige forhold. «Maktkritikk er viktigere enn noen gang», skriver Adresseavisen.

Stiftelsen vil understreke det som egentlig er opplagt, at dette er lettere for de store og mellomstore avisene med et stort nedslagsfelt enn det er for de små næravisene som kommer ut et sted hvor alle kjenner hverandre.

3) - Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk, som det heter i Vær Varsom-plakaten. Redaktør Tore Aasheim i Opdalingen skriver i årsrapporten at hans avis har valgt den 'balanserte' sti, at de er spesielt nøye med at alle sider skal komme fram i en sak og at dette også er blitt et kvalitetsmerke for avisens journalistikk. Flere andre mediehus gir uttrykk for lignende ambisjoner. Møre-Nytt understreket at man ønsker å presentere alternative løsninger for dem som ønsker et bestemt utfall av en sak. En rekke mediehus vektlegger, slik eksempelvis både Folkebladet og Adresseavisen gjør, rollen som klar og tydelig meningsbærer.

4) Hva så med mediehusenes vilje til å ta standpunkt også når man er på kant med sine lesere? For som det står i Redaktørplakaten: «Redaktøren skal ivareta ytringsfriheten og etter beste evne arbeid for det som etter hans/hennes mening tjener samfunnet». Det står ikke at de etter beste evne skal arbeide for det leserne eller lytterne eller seerne måtte mene tjener deres interesser. Det skulle ta seg ut om journalister og redaktør, som i prinsippet skal overvåke og fremme ytringsfrihetens hellige prinsipp, styrke den offentlige samtale og sørge for at ulike syn kommer til uttrykk – selv, i praksis, bare våget å gi uttrykk for våre meningsløsheters mot!

Hva våget dere, redaktører?
Derfor har Stiftelsen utfordret redaktørene i Polaris Media med spørsmålet: - Hva våget dere? Hva publiserte dere av saker som dere visste ikke ville falle i god jord hos publikum?
Redaktør Kjell Rune Henriksen i Harsted Tidende understreker hvor viktig det er å stå opp for verdiene som ligger i ytringsfrihet og det demokratiske ordskiftet, og nevner som eksempel en utgave i februar 2016 som i sin helhet var viet innvandrere og integrering. Med denne utgaven ønsket avisen å være en motvekt til myter og uvitenhet knyttet til innvandring. «Vi skjønte at dette ville avstedkomme reaksjoner. Noen sa opp sitt abonnement», og hele utgaven ble endog innklaget til Pressens Faglige Utvalg. Klageren mente at Harstad Tidende utelukkende tok for seg positive forhold rundt integrering og flyktninger, mens det var åpenbart for alle at det også fins utfordringer på dette området. PFU frifant avisen, etter forenklet saksbehandling.

Flere mediehus nevner eksempler på saker hvor man har kommet på kant med lokalpolitikere og kommunale institusjoner. Å utfordre lokale makthavere er viktig for frie medier, men koster antakelig mindre i disse anti-elitetider enn å utfordre sine lesere, slik både Trønder-Avisa, Folkebladet, Fjuken, Dølen og Namdalsavisa gjorde, da de gikk inn for kommune- og/eller fylkessammenslåinger der folket gikk imot.

Slikt kan for en redaktør være ubehagelig på kort sikt, men i det lange løp gir det både redaktøren og avisen økt respekt i opinionen. Å flyte med strømmen kan enhver tresko.

Samfunnsdebatten løftes fram
Stiftelsen merker seg at en rekke mediehus nå sterkere enn før understreker debatten som en viktig del av samfunnsoppdraget. Redaktør Ole Bjørner Loe Welde forteller at hans avis, Romsdals Budstikke, jobber videre med debattsatsingen «Nordvestdebatt», at man har prioritert opp debattstoffet på papir, og i lørdagsutgaven kjører en debattseksjon på opptil ti sider.

Redaktør Steinulf Henriksen i Folkebladet kan konstatere at den lokale debatten har en oppslutning som aldri før. Folkebladet har løftet debattene enda mer fram, gjennom en debattseksjon som oppdateres hver dag på nett med nye leserinnlegg. «Debatt er godt lesestoff!» sier redaktøren, som forteller at debattartikler i 2016 var blant de mest leste sakene på folkebladet.no.

Både store, mellomstore og små aviser melder at debattstoffet nå blir løftet opp og fram. Det er godt.

Informasjon og debatt
Demokratiet trenger en levende, kraftfull debatt. Kanskje den amerikanske historikeren Christopher Lasch har rett når han sier at demokratiet trenger debatt minst like mye som informasjon: - Selvsagt trenger det informasjon også, men den informasjon det trenger, kan bare fremskaffes gjennom debatt, sier Lasc.
«Informasjon, som vanligvis sees som en forutsetning for debatt, bør heller betraktes som et biprodukt av debatten. Når vi innlater oss på diskusjoner som helt og fullt skjerper og fanger vår oppmerksomhet, gir vi oss til å speide etter relevant informasjon. Ellers mottar vi informasjonen passivt - hvis vi overhodet mottar den.»

Presseetikk er mye mer enn PFU. Selvfølgelig.
Hva med hverdagsetikken?

Av Kjersti Løken Stavrum

Når det store flertallet av konsernets redaktører rapporterer om ingen PFU-saker under avsnittet «Etikk» i de redaksjonelle årsrapportene, er det vel og bra. Men når de også stort sett nøyer seg med den meldingen, tilsløres redaksjonenes kontinuerlige arbeid med etikk og bevisste publisistiske vurderinger. Den viktige hverdagsetikken forsvinner fra det store bildet.

Hverdagsetikk er alle de små og store vurderinger og valg som ligger bak enhver sak som publiseres; som kvaliteten på faktasjekk, kildevalg, vinkling, presisjon, metode, samtidig imøtegåelse, valg av illustrasjoner. Presseetikken går som en rød tråd gjennom hele arbeidsdagen i de norske redakstørstyrte mediene. Det er derfor de i så relativt liten grad blir klaget inn til Pressens Faglige Utvalg. Det er derfor hver redaksjon så sjelden blir felt for brudd på Vær Varsom-plakaten. Og det er derfor norske medier er langt bedre enn sitt rykte.
Men hva hjelper vel det, når generelle, overordnede meningsmålinger stadig viser at tilliten til norske medier er lite imponerende?
Digitale flater gjør det mulig å rette feil raskere; man både kan og bør tydeliggjøre hva som er rettet og gjerne hvorfor. I tillegg ser vi klare tegn til at særlig de store redaksjonene jobber systematisk med minnelige ordninger der noe har kommet galt eller skjevt ut. Kanskje vil vi på grunn av dette se en annerledes utvikling av PFU-statistikken fremover.
Den kontinuerlige etiske årvåkenheten, tilknytningen til Vær Varsom-plakaten og PFU er det viktigste skillet mellom profesjonell redaksjonell virksomhet og ”alt annet” som publiseres. Blir leserne/brukerne gjort tilstrekkelig klar over alle relevante valg og vurderinger som redaksjonene gjør når de fyller sin samfunnsoppgave? Burde de blitt bedre informert om disse vurderingene? Kan redaksjonene gjøre mer for å spre kunnskap om etisk publisistisk virksomhet, ikke minst fordi folk flest også er publisister? Kanskje kan et mer eksplisitt etisk arbeid skape en bedre offentlig samtale?
Anklager om liten tillit til journalistikk, kritikk av sviktende sannhetsgehalt og uro over "falske nyheter"; alt dette har skapt en parallellsamtale til redaksjonenes arbeid. Man kan bli bekymret av mindre. Å tenke og jobbe annerledes med presseetikken kan likevel være konstruktiv tilnærming til alt dette. For presseetikk er så mye mer enn faren og frykten for å bli felt i PFU.

Seksuell trakassering
Redaktøren i Vikebladet Vestposten gir et godt eksempel på dette. Hun viser i årsrapporten hvor vanskelig presseetiske vurderinger kan være, og hvordan disse kan skape krevende spenninger mellom lesernes forventninger til hva avisen skal være, og hva redaksjonen kan og bør innfri.
Redaktør Anne Gry Eilertsen forteller her om presset fra leserne da det ble kjent at 26 mindreårige asylsøkere ved et asylmottk i Ulsteinvik ikke fikk delta i undervisningen ved Ulstein ungdomsskole på grunn av bekymringsmeldinger fra foreldre om seksuell trakassering av jenter ved skolen. Lensmannen hadde også blitt alarmert fra en av jentene. Dette skulle etterforskes. Hva gjør avisen da?
Ifølge Eilertsen forventet leserne at de skulle slå saken stort opp. Samtidig kom ikke redaksjonen ”til bunns” i hva som var fakta i saken, og de kunne selvsagt ikke basere seg på rykter. Politiet sa lite, og bare én mor ville uttale seg om saken.
Løsningen ble to lederartikler, der redaktøren blant annet skriver: «Førebels er ingen sikta i saka, det er no etterforskinga skal starte. I tida framover er det viktig å halde tanken klar. Det er viktig at jentene blir behandla med respekt og omtanke. Men det må ikkje feste seg eit inntrykk av at alle asylsøkjarar er ein potensiell overgripar. Også blant våre eigne finst sikkert element som treng ei påminning om kvar grensene går.» Etterforskningen endte for øvrig med at saken ble lagt bort på grunn av manglende bevis.

Samtidig imøtegåelse
Også sjefredaktør Rolf Edmund Lund i Altaposten konstaterer nøkternt i sin rapport at fraværet av klager til PFU i 2016 ikke innebærer fravær av etiske problemstillinger og utfordringer. Han trekker særlig frem hvordan redaksjonen har lagt vekt på arbeidet med samtidig imøtegåelse og betydningen av å sikre gode rutiner for imøtegåelser og tilsvar i en hverdag der noen saker er åpne og andre er lukket som plussaker. Det er avgjørende at balansen sikres, selv om landskapet er broket for mediehus som driver med radio, tv, avis og nett, skriver han.
Lund peker også på betydningen av å ha gode kjøreregler for innholdsmarkedsføring, og at dette er en viktig buffer mot «villnisset av fake news». Hans konklusjon er at klar og tydelig merking er sentralt for å beholde troverdigheten til det journalistiske innholdet. 
Også Hitra-Frøya har en betraktning om etikk og innholdsmarkedsføring i årsrapporten. Avisen har etter mange og lange diskusjoner begynt med innholdsmarkedsføring og har klare skiller på «hvem som gjør hva og hva som er hva». Likevel spør redaktøren seg om leserne faktisk oppfatter dette skillet eller ei.
Avisen Opdalingen ble for øvrig felt i PFU i 2016 for måten avisen omtalte sitt fordelskort på. Klageren fikk medhold i at omtalen på journalistisk plass fremsto som rene reklametekster for fordelskortet. Resultatet er at avisen heretter omtaler kortet kun på annonseplass.
Avisa Sortland ble på sin side klaget inn for manglende merking av en annonse som derfor fremsto som journalistikk. Avisen beklaget feilen i påfølgende avis og klageren trakk derfor klagen til PFU.

"Falske nyheter"
Innslaget av og diskusjonen om ”falske nyheter” tok fart i 2016. Betegnelsen ”fake news” er allerede vidt definert og omfatter alt fra fabrikasjon av nyhetslignende saker satt i system, til rene journalistiske saker der kritikeren er uenig i vinklingen. Stadig flere samfunnsaktører vil se seg tjent med å sette spørsmålstegn ved de journalistiske mediene og ved kritisk journalistikk - ofte med henvisning til generelle meningsmålinger som viser sviktende tillit til redaksjonene. Hvordan kan redaksjonene møte dette? Tre åpenbare mottrekk er 1) et stadig høyere presisjonsnivå i journalistikken, 2) større transparens i arbeidsprosessen og 3) saklighet og redelighet i vinkling og fremstilling.
Videre kan det være nyttig å jobbe med svaret på følgende spørsmål: Hvordan ville man organisere det journalistiske arbeidet hvis målet var optimal tillit til det publiserte?

Kvalitet og nedbemanning
Stiftelsen har etterspurt en statusrapport over nedbemanningene i redaksjonene og utfordringene i kjølvannet av disse.  Sjefredaktør i Adresseavisen Tor Olav Mørseths svar er kan hende det mest presise som kan gis på dette spørsmålet: «Det åpenbare er at vi blir færre folk til å jobbe med journalistisk virksomhet.»
Konsekvensene av nedbemanningene – slik det fremkommer i redaksjonenes årsrapporter - handler generelt om å styrke evnen til å prioritere og planlegge, om å jobbe med hurtighet – og rett og slett å beholde pågangsmotet.
Et annet åpenbart svar som flere gir, er at de erkjenner at opparbeidet erfaring og kompetanse forlater redaksjonen når noen må gå. Dølen konkluderer med at nedbemanningen har påvirket humøret i redaksjonen og produktiviteten. Redaktøren skriver også at kvaliteten er redusert som følge av at det er færre folk i redaksjonen.
Nedbemanningene kommer i tillegg til at redaksjonene har mange baller i luften. Redaktøren i Framtid i Nord, Kjetil Nielsen Skog, skriver nøkternt at de «håper å kunne holde bemanningen på seks årsverk framover, men ser utfordringer. Å opprettholde avis tre dager i uka, samt ha progresjon digitalt, er forsiktig sagt utfordrende.»
Etter så pass mange år preget av reduksjoner i redaksjonene, er det ingen som gir uttrykk for manglende forståelse for at kostnadene kuttes på denne måten. Konkurransen om annonsekronene fra de sosiale mediene blir nevnt, men i den sammenheng er det mer det blandede ”frenemy”-forholdet til sosiale medier som trer frem i rapportene. Sosiale medier er en stor kilde til gode saker, et viktig arbeidsverktøy, en fin måte å spre innhold på.
Samtidig, som blant annet Vikebladet Vestposten påpeker: Facebook har tatt over mange av meldingene som tidligere fant sin naturlige plass i lokalavisa. De meldingene som tidligere utgjorde det limet som lokalavisa skal ha til leserne, havner nå i større grad på Facebook, konstaterer sjefredaktør Anne Gry Eilertsen.
At nyhetskonsumet flyttes til Facebook, fører derfor både til at redaksjonene bruker denne plattformen til å spre innholdet. Samtidig risikerer leserne å få et smalere tilfang av saker fra lokalavisen enn de ville fått hvis de orienterte seg direkte på de enkelte nettsidene.

Nett vs. papir,
eller nett og papir?

 Av Gry Cecilie Sydhagen

Papiravisen er godt over middagshøyden, men det er fremdeles en kraftfull kanal som ennå vil ha et langt liv. Det fordrer imidlertid at vi også evner å endre og tilpasse den i takt med nye medievaner. Med dette prosjektet har Polaris Media vist at vi har riktig fokus. Vi endrer for å bevare – så lenge som mulig.
(Kjell Rune Henriksen, sjefredaktør i Harstad Tidende)

Antall sider produsert totalt i Polaris Media ligger stabilt på rundt 190.000 både i 2015 og 2016. Papiravisene er fortsatt mediehusenes viktigste inntektskilde. Stiftelsens inntrykk er at de større mediehusene beholder antall sider på papir, mens de mindre fokuserer mer på nettavisartikler, og at det, i den grad det har gått utover papiravisa, er snakk om nedgang i antall sider for å frigjøre tid til nettjobbing. Nedbemanning og krav til ulikheter mellom artiklene til papir og artiklene til nett er en stor utfordring for de minste mediehusene.

Å arbeide på fleire plattformar er ei utfordring for ein liten redaksjon. Då handlar det om å verte meir effektiv i arbeidet ein gjer, utan at det skal gå utover kvaliteten. Det hadde vore ynskjeleg med meir segregering mellom nett og papir, og utfordringa er å finne metodar og måtar å gjere dette på utan at ambisjonane om volum og kvalitet vert senkte. (Rune Sæbønes, ansvarlig redaktør i Møre-Nytt)
Arrangører og annonsører bruker i større grad sosiale medier for å nå ut til sine kundegrupper, og i mindre grad papiraviser - og dette går ut over inntektene.
Så hva må til for å bevare papiravisene med fallende opplag og færre kjøpere? Mer gravejournalistikk som ikke behøver å publiseres der og da? Dypere innhold? Ønsker leseren å lese annet i avisen enn det som er publisert på nett? Eller er det generasjonsbasert? Hvem er fornøyd med bare nettavisene? Hvem vil bla i avisene? Hvem vil begge deler? Hva forventes av mediehusene? Ønsker leseren at alt skal være gratis? Eller er betaling på nett blitt mer akseptert?Internasjonalt, nasjonalt og lokalt stilles de samme spørsmålene, og diskusjonene om papiravisens fremtid er stort sett de samme over alt. Det er et brennhett tema som leseren må bidra til å svare på selv. Det finnes ingen fasit, men de fleste tror at papiravisene fortsatt har en framtid. Men, da med godt journalistisk innhold.
Kan vi være inne på en allmenn forståelse og løsning nå når det er mye fokus på "falske nyheter" og useriøse nettsteder og useriøst innhold? Det er å håpe at leseren blir mer og mer klar over at det må betales for seriøs journalistikk og korrekt informasjon. Kanskje leseren setter større pris på slike kvaliteter, er villig til å betale for dette, og dermed gir papiravisen et forlenget liv. La oss håpe!
God journalistikk gir oss sannheten, fakta, skildrer og gir oss den seriøse nyheten vi skal ha. Vi må stå i det og våge å ta oss betalt for det som er verd å bevare. Den 6. mars ble redaktørstyrte medier oppfordret til å delta i kampanjen #ETTMINUTT, for å fremheve mediemangfold, journalistikk og troverdig informasjon.
Kampanjen #ettminutt var et godt initiativ for å sette dette på dagsorden og vi noterer oss at flere av våre redaktører deltok i denne kampanjen.
Den 7. mars la Mediemangfoldsutvalget frem sin utredning for politikerne, med forslag til hva som bør gjøres for å sikre en åpen og opplyst samtale, slik § 100 om ytringsfrihet i Grunnloven beskriver. Hensikten med utvalgets arbeid har vært å sikre et mangfold av medier også i fremtiden.
Spørsmålet om hvor tynne papiraviser en kan tillate seg å tilby leserene før en tvinges over på nett, blir stående ubesvart - men til ettertanke...

Digg digitalisering

Innføringen av betalt innhold i nettutgavene har pågått over flere år. I 2016 har de aller fleste lokalavisene fått på plass løsninger som betyr at mye av stoffet blir forbeholdt betalende abonnenter. Noen gjenstår, deriblant Vigga, og vi ønsker lykke til med pluss-satsningen i 2017.

VR er på full fart inn i mange ulike miljøer, og mediebransjen bør ikke være bakpå. Selv om teknologiene har eksistert lenge, er det først nå de er blitt tilgjengelige for massemarkedet. Dette har Polaris tatt på alvor, og det er i gang flere samarbeidsprosjekter med ulike aktører innenfor VR. Stiftelsen gleder seg til å se effekten av dette fremover.
Ikke vær redd for å dele abonnementsartikler på sosiale medier. Det er slik det må være. Selv om det ofte kommer fra kritikk fra leserne, er dette kun en vanesak, fordi leserne i årevis har kunnet lese gratis på nett. Avisene skal også tjene penger, og det ser ut som flere og flere lesere har begynt å forstå dette. God og positiv fremgang merkes.
Frå 5. oktober 2016 innførte vi betalingsløysinga «FOR ABONNENTAR» på vikebladet.no. Vi frykta mange negative reaksjonar, men det verkar som om lesarane har forståing for at vi må ta betalt for journalistikken, også på nett.
(Anne Gry Eilertsen, ansvarlig redaktør Vikebladet/Vestposten)
Stiftelsen er stolt tilskuer til hvordan digitaliseringen har inntatt Polaris Media. Det synes å være positiv endringsvilje i alle mediehus i konsernet.
GCS

Kvifor ikkje tenkje nytt?

Av Kine Hellebust

Sluttkommentar, utfordringar og spørsmål til alle aviser i Polaris Media som måtte føle seg kalla til å slå eit slag for det meste av "sammenslutninger” i framtida.

Det som slår meg sterkast etter lesing av kvart mediehus sine journalistiske vågestykke og resultat av undersøkande journalistikk, er at ingen av avisene i nord nemner noen ting om endeleg å kunne realisere den største samanslåinga av alle - stortingsvedtaket frå 1926:
Nord-Norgebanen. Den nordlegaste regionen i landet, er einaste lansdel i Europa som ikkje har jernbane!
Er det sånn at vi legg temaet daudt fordi vi lenge nok er blitt tuta fulle med at ein jernbane er til for å frakte folk?
Nord-Norgebanen blei ikkje føreslått fordi vi skulle vise folk i sør og vest og utlandet, kor fint nordlyset er. Den blei vedtatt bygd i Stortinget mellom anna for å kunne frakte malm og gods på ein økonomisk og sikker måte til kundar over heile verda, og for å knytte landet saman kommunikasjonsmessig.
Kva er det som er så galt å fremme dette i 2017 når vi i tillegg kan frakte olje, gass, fisk, post og gods på eit miljvenleg vis i dag? - Og i tillegg unngå ulykker langs vegane våre vinterstid, der dei ganske ofte er fulle av lastbilar og tilhengarar på kryss og tvers over vegane utan vinterdekk – i ein landsdel som ikkje berre har fire årstider, men minst åtte – som ikkje ein gong ligg pent etter kvarandre som dei skal med vår sommar, haust og vinter – men kjem brasande hulter til bulter... Nullvisjon hei hei!Folk var faktisk ikkje det viktigaste å frakte - ja, ja, om det no var ein og annan passasjersom absolutt ville bruke 13 timar, i lange tunellar frå Tromsø til Oslo, skulle dei vel kunne fåseg billett. Men hurtigtog skulle det vere. 250 km/t, lik dei hadde frå Paris til Lyon. Det var ikkje akkurat Tertitten vi skulle bygge.
I dag går hurtigtoga i Japan like fort som fly! Der går det unna!
Enn her?
Arbeidsplassar er òg kultur! I rapporten om Nord-Norgebanen lagt fram på tidleg 80-tal stod:
Det trengst om lag 7000 arbeidarar i mellom 7 - 10 år for å føre fram jernbane gjennom landsdelen med sidearm til Tromsø (lik den vi fekk på 60-talet til Fauske med sidearm til Bodø noen år seinare). Det skulle vore artig å visst om dette enno stemmer. I same rapporten står det også at kostnaden med bygging av jernbane vidare frå Fauske til Tromsø - i 1980-kroner - tilsvarar kostnadane av produksjon av eitt bein på ein oljeplattform.
Eitt bein. Dei fleste plattformar har fire. Ein kan jo spørje seg om dette også gjeld i dag.
Kan vi tenkje nytt – og selje dei oljeplattformene vi ikkje treng meir, og som no blir slept hit og dit mens dei ventar på ei ”konsekvensutredning” for å ta seg til rette i matfatet vårt? 

10 spørsmål til alle undersøkande journalistar på alle plattformer: 

1. Er det sånn at kommunikasjon er viktigaste limet i eit samfunn? 
2. Er den nordlege landsdelen vår så smal at den kanskje kan brekke av ved Bindal? 
3. Korleis kan vi i så fall reparere skaden, og bli eit heilt land igjen? 
4. Kven sat ved makta då noen bestemte at vi skulle kvitte oss med det einast jernbanestrekket i landet som gjekk med overskot? 
5. Kva brukte vi pengane til, som vi kvart år fekk frå overskotet av Ofotbanen? 
6. Gjekk dei til å oppretthalde drifta i forstadsbanane til og frå hovudstaden? 
7. Kor mange ulykker og hindre på dei same vegane hadde vore unngått? 
8. Kor mange prosent bly og drit ville jernbanen redusere landet med? 
9. Kor mange ulykker langs E6 hadde vi unngått om all fisk og gass hadde gått med tog? 
10. Kvifor trur mange vi – som alltid har den lengste reisevegen - ikkje treng alternativ når båt, fly og trikkar må gje opp grunna veret?

Rettesnor: Dei som ser at noe er galt, men ikkje gjer noe med det, har like stor skuld som vi som ser – og likevel ikkje gjer noe med uføret.

 

Her følger stiftelsens tilbakemedinger til mediehusene i de fire underkonsernene i Polaris Media.

1. Polaris Media Nordvestlandet

- Er vi på linje med leserne våre?

Mediehusene på Nordvestlandet består av 13 større og mindre lokalaviser. Det har vært opplagsnedgang i de fleste mediehusene, men mange øker når det gjelder digitale abonnenter. 2016 har vært preget av et år med nedbemanning. Spesielt har de minste mediehusene merket dette godt på hektiske hverdager, med omprioriteringer, dragkamper mellom papiravis og nettavis, og mangel på ressurser som trengs for å gi lesestoffet høy kvalitet.
- I 2016 vart det gjennomført eit omfattande prosjekt for å samordne papirproduksjonen i ein felles database for alle mediehusa i Polaris Media på Nordvestlandet  og i Nord-Norge. Det vart laga nye malar og geometriar, og vi fornya det visuelle uttrykket i papiravisa. Tilbakemeldingane frå lesarane har vore svært positive. Avisa er blitt lettare å lese og meir oversiktleg. I tillegg er den blitt lettare å produsere.
(Hanna Relling Berg, ansvarlig redaktør i Sunnmørsposten)
Det er interessant å merke seg at Sunnmørsposten har analysert alle førstesideoppslaga sine gjennom et helt år, for å se nærmere på om avisen har grepet fatt i de vesentlige sakene, dem leserne er opptatt av. Det er noe Stiftelsen også oppfordrer de andre mediehusene til å gjøre.
Sunnmørsposten innrømmer at mange av svarene var overraskende. Tema som nesten hadde vært fraværende på førstesidene, er samferdsel, livssyn, kirke og religion. - Det er ikke bra nok, og noe vi må gjøre noe med, skriver redaktøren. Derimot var det mye lokalt næringslivsstoff på førstesidene, noe som er i tråd med redaksjonens målsetting om å dekke jobb og næringsliv og aksjonene for å redde de kriserammede rederiene fra konkurser og sikre leseren sin arbeidsplass.
Selv om ikke kommunereformen har preget så mange førstesideoppslag i Sunnmørsposten, kan vi se at det har preget de mindre lokalavisene. Dette er brennhete temaer blant mange av leserne på Nordvestlandet. Ellers er sykehusstrider, infrastruktur, lokalpolitikk og sport midt i interessefelter for den lokale leser.
Stiftelsen legger positivt merke til den flotte artikkelen som Åndalsnes Avis ga sine lesere da de innførte en betalingsløsning. Godt forklart og veldig løsningsorientert. Og i et næringsperspektiv viser det respekt for kunden og leseren, noe som trolig vil gi gir økt lojalitet, hvilket man i ettertid også synes å kunne bekrefte.  «Det er det beste grepet vi har tatt i 2016; å prioritere våre betalende lesere», skriver ansvarlig redaktør Per-Kristian Bratteng.
Bra utført!

Justin Bieber følger oss
Justin Bieber følger oss – I 2015 fløy han over Ulsteinvik, og Vikebladet laget en artig nettartikkel. I år har han vært i Stryn på ferie, og Fjordingen har dokumentert dette og gitt avisa den mest leste artikkelen i hele 2016. Stiftelsen lurer veldig på hvor han dukker opp neste år. Sånt gir godt lesestoff og click bates til mediehusene i Polaris Media.
Møre og Romsdal Journalistlag delte ut sine pressepriser i april 2016. Romsdals Budstikke vant hovedprisen i kategorien «Feature» og fikk hederlig omtale i klassen «Nyhet». Ellers var prosjektet fra Sunnmørsposten, «De hemmelige bonusmillionene», nominert i grave-klassen i Nordic Data Journalism Awards 2017.

Stiftelsen ser at mediehusene får flere artikler bak betalingsløsningen. Dette er positivt. Vi oppfordrer også i år samtidig avisene til å benytte sosiale medier godt, både når det gjelder artikler og visuelle uttrykk som bilde og video. Vi ønsker mediehusene lykke til!
GCS

 

2. Polaris Media Nord-Norge

Det er langt dette landet
Det meste er ord 

Samandrag av mål og prioriteringar for dei nordnorske mediehusa 2016: 

Å lage attraktive produkter i alle medieplattformene, er den viktigste målsetningen for vår virksomhet.

Å forberede de ansatte på den kommende digitaliserte framtida.

Å produsere nyheter, bakgrunnsinformasjon og engasjement ved å sette fokus på kritikkverdige forhold og beskytte mot all urett og overgrep.

Å kreve at vi hver dag skal fokusere på visjonen om å være uunnværlig for leserne, ved å være folkelig, nær, engasjerende, modig og redelig.

Å være et talerør for, og kritisk medspiller til positiv utvikling lokalt og regionalt.

Å sette hendelser og fenomen i en tydelig sammenheng for brukerne.

Kjetil Nielsen Skog, redaktør i Framtid i nord “våget” å be skuterfolket ta seg sammen. (En av de mest leste sakene i 2016)
Leiarartikkel: Stakkars skuterfolk – sterkt forkorta og spissa:
På en helg ble syv sjåfører tatt for ulovlig kjøring gjennom spaning fra lufta, mens fornærma menn i ulike aldre, mener politiet burde bruke penger og ressurser på andre ting. Det er påfallende hvordan vi kritiserer lovens håndhevere ettersom det behager oss selv. Blir vi tatt i fartskontroll, klager vi over at de står akkurat der og bruker tid på slikt. Men når barn blir meid ned av en bilist - er det feil ressursbruk at politiet ikke sto der - akkurat da. Og slik holder vi på: Barnevernet får kjeft for at de griper inn - og for at de aldri griper inn. Nav gjør ingenting, bortsett fra å sy puter under armene på alle sammen. Vi tenker ikke på at den jobben de gjør, gjør de for å trygge oss. At det ikke går skuterløyper overalt, er ikke politiets ansvar. De er satt til å håndheve alle regler samfunnet har besluttet. Og med alle, gjelder dette også ulovlig skuterkjøring, fartsovertredelser, promillekjøring, ulovlige våpen, mord, ran, svindel, overgrep. Skuterfolket bør slutte å klage. Å bli tatt, er egentlig deres egen feil. Hadde de gjort som loven tilsier, kunne politiet sluppet å bruke tid, resurser og penger på å ta dem og heller brukt tid på å hindre alvorlig kriminalitet.
Kommentar: Her kunne ein jo også ha føydd til at skuterkjørerne jo ikke har forstått at det er bøtene de selv må betale, som dekker denne ekstra resursbruken.

Kjell Rune Henriksen, redaktør i Harstad Tidende (HT):
Nasjonalt: 4. februar 2016, da Norge sto midt i den såkalte flyktningkrisen, lagde HT et bilag på 48 sider, dedikert integrering og innvandrere, som motvekt til myter og uvitenhet. Vi gjorde mye undersøkende journalistikk, og gikk bl.a. gjennom domfellelser for å se hvordan innvandrere var representert i statistikken. Reaksjonene var sterke. Noen sa opp abonnement, og hele utgaven ble klaget inn til PFU. Saken ble selvsagt avvist, og vi fikk mye ros for utvist mot.
Vi angrer ikke, og er stolte av det vi gjorde.
Lokalt: Saken om å rive den siste fiskebryggen som står igjen i Harstad sentrum har utløst enorme følelser og engasjement hos folk. Vi har drevet grundig undersøkende journalistikk og avdekket et skittent politisk og byråkratisk spill som i disse dager behandles i kontrollutvalget. Vi er blitt beskyldt for kriminalisering og uthenging av politikere. Denne saken går rett i kjernen av vårt samfunnsoppdrag. Men tross for gjentatte forsøk på å stoppe oss, har vi kjørt på. Det vil vi fortsette med. 
Kommentar: Stå på! Dette kan dokker!

Rolf Edmund Lund, redaktør i Altaposten:
Vi har prioritert personalisering av nettside/mobil og omorganisert tv/radio og digital avdeling. Dette vil vi videreføre som kompetanseutvikling i redaksjonen, slik at medarbeiderne kan levere på alle plattformer. Vi satser på egen utbygging av DAB-nett, da vi venter at mange lyttere beveger seg over på DAB. På den måten vlir vi tilgjengelig både på FM, DAV og nett.
Kommentar: Flott. Få ut alt – til alle!

Thor Anders Angelsen, redaktør i  SortlandsAvisa og VOL:
Vår penn er skarp, men ikke giftig.
Redaksjonens valgspråk gjennom flere år. Målet er å utøve en kritisk journalistikk, samtidig som man i et lite samfunn må fungere godt sammen med både kilder og dem som utsettes for kritisk journalistikk. Vår oppgave er å fortelle historier som vesterålinger ønsker å vite mer om. Saker som opplyser og avslører er spesielt viktige å bringe fram i dagen. Et godt eksempel på at vi har oppfylt formålet er sakene vi har skrevet om byutvikling på Sortland. Sakene våre har skapt stor debatt i lokalsamfunnet og i Vesterålen forøvrig, med en rekke leserinnlegg og aksjoner for å skape et bysentrum vi trives i. Byutvikling ble således også en valgkampsak.
Kommentar: Hugs at skarpe penner ofte berre lagar hol i papiret. Blekk derimot kan farge kvardagen til ettertanke for dei fleste.

Stig Jakobsen, redakatør i iTromsø:
Den største grunnen til det gode resultatet vårt er at vi har vært i en god stim redaksjonelt. Den politiske dekningen vår har tatt syvmilssteg, nyhetsdekningen er skjerpet, og vi har vært tidligere ute med å få satt søkelys på viktige hendelser. Noe som vises tydelig ved at saker vi er først ute med, setter dagsorden nasjonalt. Etter at Feedback-satsningen startet i 2015, da vi la opp til en langt tyngre og grundigere kulturdekning, er nå virkelig begynt å gi resultater trafikkmessig. I 2016 har vi kommet med et par avsløringer som har møtt motbør fra Universitetssykehuset, kommunen og alternativmessa gjennom artikler om at sensitiv informasjon lekket fra UNN (sykehuset) via Snapchat - Og at og at folk tilbød å kurere kreft på Alternativmessa.
Kommentar: Gratulerar for framgong ved storslått satsing på kulturen.

Steinulf Henriksen, redaktør i Folkebladet:
Fokus på journalistfaglig utvikling der alle i mediehuset skal kunne bidra som tv-journalister, uavhengig av hvilken avdeling de jobber i. I tillegg er det spesielt fire tema har vi skapt eit enormt engasjement: Kampen for Forsvarets tilstedeværelse i Midt-Troms: Kommunereformen. Politireformen og Konsekvensutredning av LoVeSe. Pågående journalistikk der både politiske partier og forsvarstopper har fått så hatten passer. Vi har også fått mye pepper da vi på lederplass klart tok stilling for etablering av en storkommune i regionen – tross folkeavstemningene viste et klart flertall mot. Dette tåler vi.
Kommentar: Flott! Hald fram – om enn i motvind!

Geir Bjørn Nilsen, konstituert redaktør i Vesteraalens Avis:
Vesteraalens Avis har som mål å være best med nyheter fra Hadsel.
I 2015 har avisen fokusert på å lage redaksjonelle systemer som skal gjøre avisen mindre sårbar i kritiske perioder. Vi har jobbet systematisk med å få flere notiser inn i avisen, og vi har jobbet med å få en god lørdagsseksjon. Dette arbeidet fortsetter i 2016.
Kommentar: Her manglar rapportering for 2016, og med det vanskeleg å kommentere, sjølv for ein nordlending. Skulle gjerne visst korleis oppstyret om nedlegginga av Andøya flystasjon fortonar seg i skrivande stund…

KH

3. Adresseavisen Gruppen

Trøndelag blir ett rike
Og åndsfrisk jubilant fyller år

Adresseavisen Gruppen består, etter at Malvikbladet og Stjørdalens Blad har fusjonert, av ni mediehus, med aviser som kommer ut to, tre og seks ganger i uken, og med alt fra fire til 113 redaksjonelle medarbeidere.

Adresseavisen
Flaggskipet er naturligvis jubilanten, Adresseavisen (250). Ansvarlig redaktør: Tor Olav Mørseth (36).
- Mye har endret seg, heter det i Adresseavisens redaksjonelle årsrapport, men oppdraget vårt står fast. Vi er her for å se maktpersoner i kortene, og for å gjøre vårt publikum i stand til å forstå det samfunnet de lever i.
Adresseavisen har engasjert seg sterkt i samfunnet, med bred journalistisk informasjonsvirksomhet, på papir, nett. mobil og web-tv, lydbaserte billedfortellinger, billeddrevne reportasjer og gjennom teknologiske nyvinninger. Avisen har arrangert både tradisjonelle folkemøter, pubsamtaler og nettmøter. Avisen er i front når det gjelder bruk av fremtidsrettet informasjonsteknologi, og tar sitt samfunnsansvar på alvor.
Det er ingen tilfeldighet at Mediebedriftenes Landsforening i 2016 kåret Adresseavisen til "Årets avis".
Adresseavisen er først og fremst en Trondheims- og regionavis, men kan konkurrere med riksaviser også på nasjonale og internasjonale nyheter. Adresseavisen gir publikum både innsikt og oversikt - og god, åndelig valuta for pengene.
Adresseavisen har hatt ambisjoner om, så bredt som mulig, å dekke både kommunereformen som har preget nyhetsbildet i Midt-Norge, og ikke minst den historiske fusjonen mellom Nord- og Sør-Trøndelag, som nå gjør Trøndelag til ett rike, med nye utfordringer og nye muligheter også for Adresseavisen.
Stiftelsen vil gi avisen honnør for ikke å ville skjule sine feil, etter å ha flyttet rettingene i papiravisen helt fram til side 2 og 3, for på den måten å fremme det alle medier er avhengig av, nemlig troverdighet.
Stiftelsen vil samtidig understreke et ikke alltid like oppmerksomt poeng, at sportsjournalister både i Adresseavisen og i andre trøndelagsaviser kan regne med mange utenlandsopphold bare ved å ville dekke sine lokale idrettshelter. Det gjelder både i skisporet og på fotballbanen. «Det skal dem ha, Real Madrid, dem prøvd!», som han sa, Nils Arne Eggen.

Brønnøysunds Avis
Fra 1. februar 2017 ble utgivelsesfrekvensen redusert fra tre til to utgaver i uken - tirsdag og fredag. Ansvarlig redaktør: Matti Riesto.
Brønnøysunds Avis har som mål å være «regionens nyhetsmedium», både når det gjelder kritisk nyhetsdekning og informasjon om idrett, kultur og øvrige arrangementer. 2016 var første året avisen ikke har reell konkurranse fra en annen lokalavis, etter at Helgelendingen la ned sitt Brønnøysundskontor.
Avisen melder om nedgang i papiropplaget, men relativ stabilitet på nett.

Fosna-Folket
Kommer ut tre ganger i uken - tirsdag, torsdag og fredag. Ansvarlig redaktør: Alexander Killingberg.
Fosna-Folket har ambisjoner om å være først på de lokale nyhetene, og mener å ha lykkes godt med det. Konkurransen fra tradisjonelle medier er minimal, men mye av «folkestoffet» havner ofte først på Facebook. Redaktøren skriver:
- Alle er i dag sin egen redaktør på sosiale medier, men Facebook lager ikke journalistikk. De dekker ikke kommunestyrer på Fosen, og de graver ikke fram lokale nyheter som er viktige for innbyggerne å vite om.

Hitra-Frøya
Kommer ut to ganger i uken - tirsdag og fredag. Ansvarlig redaktør: Bjørn Lie Rønningen.
Redaktøren skriver i den redaksjonelle årsrapporten at man av og til føler at de journalistiske ressursene ikke strekker til for å gjøre «en så god jobb som vi burde».
Beskjedenhet er dyd. Men la oss nevne at en av avisens journalister (Lars Otto Eide) mottok både Den trønderske journalistprisen og Polarisprisen for mindre redaksjoner. Avisen har en daglig, digital dekning på 70 prosent, og 85 prosent ukentlig. Med papiravisa inkludert leser 98 prosent av de voksne øyværingene en av mediehusets kanaler hver uke.
Vi vil gjerne legge til at Stiftelsen - eller i hvert fall én av dens fire medlemmer - har hatt gleden av å følge Hitra-Frøya gjennom hele året, og har sjelden eller aldri lest en bedre lokalavis.

Innherred
Kommer ut torsdag og lørdag. Ansvarlig redaktør: Roger Rein.
Innherred legger vekt på å fortelle de gode historiene, «ønsker mye folk i avisa», folk som har noe å vise fram og noe å fortelle. Avisen vil, skriver redaktøren, ha fram de meninger som fins i lokalsamfunnet, og avisen selv skal på lederplass bidra til å løfte debatten. Stiftelsens kommentar: Slik skal det være! 

Opdalingen
Utkommer to ganger i uken - onsdag og fredag. Ansvarlig redaktør: Tore Aasheim.
Opdalingen melder at arbeidsdagen preges av en tøff konkurranse både fra Adresseavisen, NRK og Facebook, pluss «en lokal konkurrent som er større enn oss selv».
- Det konkurreres beinhardt helt inn på de nærmeste og mest lokale nyhetene, som det heter i årsrapporten.
Redaktøren forteller at man har brukt lederartiklene aktivt i samfunnsdebatten, og blitt kritisert for både å være høyre- og venstrevridd.
Stiftelsen er enig med redaktøren i at slikt krysspress normalt bør betraktes som et kompliment.

Stjørdalens Blad
Utkommer tre ganger i uken - tirsdag, torsdag og lørdag. Ansvarlig redaktør: Linn Kathrine Yttervik.
Stjørdalens Blad har mottoet: «Vi skal engasjere og begeistre - hver dag». Avisen ønsker å være tettere på hendelser og mennesker enn noe annet presseorgan i området. Som lokalavis har Stjørdalens Blad i 2016 dekket både øksedrap, skolenedleggelser, beiterett og rovdyrproblematikk. Men avisen har også fått den store verden innpå seg, og har måttet forholde seg til Forsvarets basepolitikk og utplasseringen av tre hundre amerikanske soldater på Værnes.
Det ble 15. desember 2016 vedtatt å slå sammen Stjørdalens Blad med Malvikbladet til én avis: Bladet - lokalavis for Malvik, Meråker og Stjørdal.

Sør-Trøndelag
Går ned fra fem utgivelsesdager i 2016 til tre i 2017. Ansvarlig redaktør: Anders Aasegg Morken.
Sør-Trøndelag har i 2016 endret layout, for at avisen skal fremstå i en mer moderne drakt. Responsen fra leserne har vært svært positiv. Året ble ellers svært preget av forberedelsene til frekvensendring, skriver redaktøren, som forteller at man har jobbet mye med kommunikasjon både til lesere og annonsører om denne endringen.
Slike endringer kan være utfordrende, og Stiftelsen vil gi honnør til avisen for ikke å ha tatt leserne og annonsørene for gitt.

Trønderbladet
Kommer ut to ganger i uken - tirsdag og fredag. Ansvarlig redaktør: Lars Østraat.
Trønderbladet har ikke klart å sette dagsorden i lokalsamfunnet i den grad man har ønsket; svært høyt produksjonspress gjør at man sjelden får anledning til å gå i dybden, skriver redaktøren. Men da det viste seg at eiendomsskatten for 2015 i Midtre Gauldal kommune var ulovlig innkrevd, kom Trønderbladet på banen, tok kontakt med Sivilombudsmannen, og saken endte med at kommunen måtte tilbakebetale pengene .
Hvis stiftelsen hadde tilhørt Skattebetalerforeningen, hvilket vi ikke gjør, ville vi kanskje nå ha sagt "skatten min" til Trønderbladet.

PEK

4. Trønder-Avisa-konsernet

«Æ e trønder æ å»
Andre kule trøndere

Trønder-Avisa-konsernet består av seks mediehus, med én, to, to, fire, 17 og 40 redaksjonelle medarbeidere.

Trønder-Avisa
Utkommer seks dager i uken, fra mandag til lørdag. Ansvarlig redaktør: John Arne Moen.
Trønder-Avisa er selvsagt konsernets ledende mediehus, med et opplag på over 18.000, og med 40 redaksjonelle årsverk.
- I tråd med samfunnsoppdraget og avisas verdigrunnlag skal vi lage kritisk og uavhengig journalistikk, skriver redaktør John Arne Moen, som selv, gjennom sine kommentarer i avisen, er en klok, nøktern og velformulert mediestemme med vesentlig større klangbunn i folket enn i mediefolket.
Trønder-Avisa ønsker å «løfte fram sider ved utviklingen som regionale og nasjonale makthavere vil ha minst mulig oppmerksomhet rundt». Avisen har, til tross for at den står midt oppe i det redaktøren kaller en krevende nedbemanning, valgt å ansette en journalist med kontorplass i Oslo, som skal følge Storting og styringsverk og bidra til å forsterke Trønder-Avisas rolle som «et mediehus som tar samfunnsutviklingen på alvor».
Avisens store satsningsområde i 2016 var prosessen rundt sammenslåingen av de to trøndelagsfylkene. Trønder-Avisa arrangerte debatter, publiserte en annerledes forside med tittelen «Æ e trønder æ», og utga 10. mai en spesialutgave av papiravisen til samtlige husstander i begge fylkene.
Redaktøren innrømmer at sammenslåingen av de to fylkene påvirker Trønder-Avisa både journalistisk og strategisk, ettersom avisen ifølge sitt nåværende verdigrunnlag skal være «fylkesavis for Nord-Trøndelag». Nå blir hovedsetet for den nye storfylkesmannen liggende i Steinkjer, som er Trønder-Avisas utgiversted.

Inderøyningen
Utkommer én dag i uken - på fredager. Ansvarlig redaktør: Stig Leinan.
Inderøyningen er en av Trønder-Avisa-konsernets småaviser, med én heltidsansatt redaksjonell medarbeider, redaktøren selv, pluss en journalist i 50 prosent stilling. Stiftelsen merker seg at en av dem som har frilanset for avisen, er innflytteren Mousa Abdulrahim fra Sudan, et hyggelig eksempel på vellykket integrering.
Inderøyningen er en fri og uavhengig lokalavis for Inderøy, med det høyt prioriterte mål å dekke alle de fem grendene i kommunen.

Lokalavisa Verran-Namdalseid
Utkommer én gang i uken - på onsdager. Ansvarlig redaktør: Borgar Jønvik.
Lokalavisas journalistikk har vært preget av debatten om kommunereform og kommunesammenslåinger. I Verran endte det til slutt med at kommunen slår seg sammen med Steinkjer, noe som betyr «en utfordrende framtid for Lokalavisa», skriver redaktøren.
Som andre næraviser satser også Lokalavisa på å rekruttere utflyttere som abonnenter, og forteller at de har lykkes brukbart med det. Samtidig har avisa vært med å ta imot flyktninger, dekket familiegjenforeninger og velkomstmarkeringer for nye innbyggere.

Namdalsavisa (NA)
Utkommer seks dager i uken. Ansvarlig redaktør: Kim Riseth.
Namdalsavisa tikker mot 100 år, og synes å være like sprek som de 100-åringer som tidvis omtales og intervjues i alle norske aviser. Namdalsavisa har en sterk posisjon i Namdalen - NA når ni av ti namdalinger i løpet av uken. Avisen melder om opplagsøkning for første gang på mange år, og opplyser at «stort sett samtlige eksisterende kjerneabonnenter er konvertert» - ikke religiøst, men digitalt. Namdalsavisen har i 2016 også lansert et nytt papirprodukt, for å løfte fram større samfunnsutfordringer.

Snåsningen
Utkommer én gang i uken - på onsdager. Ansvarlig redaktør: Birger Ringseth.
Snåsningen har som mål å være ikke bare den viktigste nyhets- og informasjonskanalen, men også «motoren i den lokale debatten». Redaktøren melder om konkurranse, først og fremst fra Trønder-Avisa og en fersk nettavis i Snåsa kommune.

Steinkjer-Avisa
Utkommer én gang i uken - på fredager. Ansvarlig redaktør: Tore Vikan.
Steinkjer-Avisa melder at avisen i 2016 har fulgt opp målet om å dekke lokale kulturaktiviteter, næringsliv og byutvikling. Stiftelsen vil tro at sammenslåingen av Nord- og Sør-Trøndelag og plasseringen av hovedsetet for Fylkesmannen i Steinkjer, vil måtte dreie Steinkjer-Avisa også mot fylkeskommunal journalistikk.

PEK

PS. Stiftelsen ber om unnskyldning for ikke å ha kommentert Polaris Medias visuelle journalistikk i 2016. Vi lover å komme sterkt tilbake neste år, med det som et hovedkapitel.